torsdag 13. august 2015

Min fødselshistorie 1 år etter!

Dette innlegget kommer ganske så sent og det var planlagt å legge det ut den gangen, men alt bare kokte bort.
Så da passer det jo akkurat på dagen å skrive om det nå, 1 år etter:0)

Det hele startet søndag kveld 10 august for et år siden.
Hvorpå den "berømte" slimproppen gikk. Det var ganske mye slim som kom iblandet med endel gammelt blod, så ut som begynnelsen på en mens.
Så natt til mandagen våknet jeg og var på do og så at det hadde komme endel mer blod, men dette var fremdeles slikt gammelaktig blod, men endel mer.
Da ringte vi føden på AHUS og fikk pratet med de og de så at det bare var nok en tegningsblødning.
Selv trodde jeg at tegningsblødning bare var en stripe med blod i trusa,
men neida noen blør mer enn andre sa de.
Vi kunne så komme inn på en sjekk den morgenen. Så da måtte vi tidlig opp og få sønnen vår til farmor. Han hadde akkurat begynt så smått med innkjøring, så det var liksom ikke det helt beste tidspunktet.
Kommer inn og må vente endel, siden man ikke blir prioritert med slike ting.
Så blir det tatt prøver av meg og de sjekker bindet og ser om det er fostervann som lekker, og de tok en CTG.
Alt er bra og lillemor sparker og lager liv.
Så etter en stund får vi snakke med legen, note; aldri kom inn i et vaktskifte;0). Hun tar en utvendig UL og alt ser bra ut. Under dette ble jeg så himla dårlig og alt bare svartnet for meg og jeg begynte å spy.
Så fikk hun tatt en innvendig UL og så ikke noe spesielt, men ville dobbeltsjekke med en lege til for å se om det ikke var placentaen det var noe med eller at den lå foran.
Alt var bra og vi dro hjem.

Så gikk jeg helt til natt til onsdag og våknet opp at jeg blødde veldig kraftig.
Ringte nok engang inn til AHUS og de spør hvor mye, om det er en 10 kroning, nærmere sagt en femtilapp sider jeg og det bare foss blør.
De er litt frem og tilbake om de skal sende en ambulanse,
men de ender til slutt opp med at de sender en.
De ankommer og i det samme ankommer farmor for å passe Edward.
Jarle blir med meg og vi kjører til AHUS i full fart med blålys.
Ankommer sykehuset i 5 tiden og blir tatt godt i mot.
De begynner å feste hjerte og lyd frekvens og noterer alle fakta.
Så sjekker de om jeg er kommet noe på vei, men neida ingenting, ingen tegn på fødsel kun en tykk slimhinne.
Etter noen minutter starter riene og de kommer sterkere og sterkere.
JM sjekker og jeg har da kommet opp i kun 3 cm, og det er jo ingenting.
Riene blir sterkere og jeg bønnfaller om epidural
og er livredd for at ikke legen skal rekke det i tide. 
Legen kommer og sliter litt med å sette epiduralen,
da jeg sliter litt og begynner å spy.
Følte ikke epiduralen hjalp så mye denne gangen,
da jeg følte smertene var mer intense denne gangen.
Det begynner å åpne seg, men lillemor vil liksom ikke gli ned.
Fostervannet går, husker ikke når det kom,
med med det kommer også masse blod.
De velger da å tilkalle en lege og de finner ut at nå må det tas en hasteslutning, skal vi ta haste-ks og de begynner å gjøre i stand for at vi skal dra.
Blir da sjekket en siste gang og da har lillemor plutselig sklidd ned og de måtte bare få henne ut. Så da ble det vakum og hele rommet var fylt til randen med barneleger, JM og div andre pleiere, sikkert 10 personer.
Lillemor kom så ut med vakum kl.10.20, veide 3880 g og hele 52 cm lang.
Hun hadde litt antydning til gulsot.
Alt er ellers bra med henne og jeg får hun opp på brystet,
men så ser de at ting ikke er så bra med meg.
Jeg bare fortsetter å blø, det renner intenst.
De får ikke livmora til å trekke seg sammen.
Så legene, to av de, holder på i 45 min med meg for å få den til å trekke seg sammen slik at det slutter å blø.
Mistet totalt 2 liter blod, og ble sjekket hele tiden om jeg skulle få blodoverføring. Slapp heldigvis dette.
Fra før hadde jeg null jernlager og tok jerntilskudd fra før, så det hjalp ikke akkurat så mye på formen med så mye i tap.
Vi kom da selvfølgelig på barsel etterpå, hvorpå jeg måtte bli der alene da man ikke kan ha ektefelle der.

Kan bare si at denne gangen var det bare helt grusomt vondt.
En slik fødsel unner jeg ingen og det var utrolig skremmende for meg.
Merket bare når jeg skulle fortelle om hendelsen til andre,
så trengte tårene seg på.
Det tok sin tid å fordøye det den gangen, men nå har jeg ingen problemer med det rent psykisk eller fysisk.
Må også få skryte av AHUS, skulle jeg ha født igjen hadde jeg nok valgt der.
De hadde alt av topp utstyr og rommene var helt nye.
Veldig forskjell fra Ullevål, når jeg fødte storebror.

I dag fyller den lille jenta mi som ble født (for meg svært dramatisk) 1 år og jeg elsker henne og storebroren over alt på jord!